Digg Fridag!

I går hadde jeg endelig en skikkelig fridag! Sto opp tidlig, spiste en god havregrøt med norske epler i til frukost før jeg løpte videre til trening. Ja du leste riktig, jeg har endelig komt igang med treningen, og det er et blodslit og virkelig et hat. men så deilig når man er ferdig! Selv om man er stiv og støl i 3 dager etterpå. Når jeg var ferdig med treningen stakk jeg innom butikken og handlet litt god mat og drikke. Har i flere år digget mango smoothien som jeg lager selv, litt mango, eplejuice, youghurt, og havregryn. vipps så har du et dødsgodt mellommåltid! 

 

Av og til bruker jeg å ha litt grønnkål i også, men dette glemte jeg ut på butikken. Jeg har også i flere dager tenkt på at jeg har sykt lyst på en digg salat med pesto. så jeg tok like gjerne å handlet inn til denne også. 

Jeg brukte hjertesalat fordi jeg synes denne holder seg best, sukkererter, tomat, paprika, avokado, agurk og litt mango. Jeg syns det er best når jeg bruker mye forskjellige grønnsaker, og mango bruker jeg mest fordi jeg elsker mango! Da fikk jeg brukt opp resten av mangoen som ikke gikk med i smoothien også! 
Glemte ta bilde av det ferdige resultatet, salaten ble slukt av både meg og roomien min. Jeg stekte også litt kylling som vi hadde ved siden av, og det vart like godt som jeg hadde drømt om i flere dager! Hadde heldigvis litt igjen idag tidlig sånn at jeg fikk salat til frukost også. Nå skal jeg på jobb frem til midnatt. Jobben gir meg fremdeles en matt følelse, og jeg vet ikke hvorfor, for jeg digger folkene jeg jobber med, men jeg tror jeg er kommet til et punkt der jeg ikke utvikler meg nok, men blir holdt litt tilbake, eller ikke tør ta ansvaret jeg er vant til å ta. Jeg har gitt meg selv 3 mnd på å få en bedre følelse, om den ikke kommer må jeg bare si opp og komme meg videre. Blir spennende å se hva som skjer frem mot neste sommer! 

Roomien endelig hjemme!

Det er ingen hemmelighet at jeg digger roomien min, og at hun har reddet mange kjipe kvelder for min del. Hun er endelig hjemme, jeg hentet henne på flyplassen i går etter at hun har hatt en uke med ferie. Det er så sinnsykt deilig og ikke være hjemme alene i denne store leiligheten! Ikke minst reddet hun nok dagen min idag med oppmuntrende ord før jeg skulle på jobb, i tillegg til at hun faktisk kjørte og hentet meg! Den dama fortjener en pris for årets bestevenn! Det var også ok for min del at hun sa at det er helt ok å gråte innimellom, og at det er bedre å få det ut enn å sitte inne med det, hun kan gjøre en gråværsdag til en solskinnsdag! Synd ingen av oss er skeive jeg hadde lett giftet meg med henne om det hadde vært et alternativ! Neida, joda. Men som dere skjønner er hun personen i livet mitt, type sånne personer som de beskriver i Grey´s Anatomy. Dessverre er vi begge ganske så hetrofile, eller for vår det er det vel ikke noe dessverre da det er bare noe man er eller ikke er og ikke et valg man tar. 

SAMSUNG CSC

For å ikke snakke om at jeg slipper å bekymre meg over alle de rare lydene vi har i leiligheten, for de er riktignok ikke få. Ene natten våknet jeg av noen lyder og var bombesikker på at det var noen her inne og at nå kom jeg til å bli drept! Haha, det var nok bare vinden ute som hadde tatt tak i noe, for det var ingen her og jeg sovnet raskt etter jeg hadde sjekket med 180 i puls. Var nok også litt på alerten da jeg hadde glemt å låse den siste døren inn til leiligheten, selv om den døren nede som går ut på gata alltid er låst så hjelper det lite når du glemmer å låse døren inn til din leilighet. 

 

Kjenner at det er fryktelig deilig å ha en ganske ok dag idag med tanke på gårsdagen.

 

Følelsen av å ikke ville høre til..

Bang! Med det største smellet, enda jeg prøvde være positiv igår og idag før jeg gikk på jobb. Enda jeg sa til meg selv, "idag skal bli en god dag" når jeg sto opp.

Dagen idag ble alt annet, og har vært grusom fra starten. Jeg sitter med en matt følelse, jeg orker ikke røre meg eller si noe. Jeg er tom for ord og følelser, alikevel renner tårene ustoppelig, hodet spinner med tusen tanker og jeg skjønner ingenting. Hvordan kan dagen bare bli snudd opp ned, hvordan kan livet mitt som jeg vet er mer enn godt nok bare føles så uendelig verdiløst,håpløst og meningsløst. Rart er følelsen når jeg vet så inderlig hvor positiv jeg prøvde å være i går.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg plutselig reagerer med å gråte, når jeg vanligvis bare bruker å le. Ja jeg ler når ting blir alvorlig, jeg ler når jeg ikke vil kjenne på den vonde følelsen og er ekspert på å spøke bort alvoret. Det har alltid og vil alltid være min forsvars mekanisme, mye fordi jeg ikke klarer å la folk komme for nært innpå meg til å la dem se smerten. 

Idag skjønner jeg ikke hva jeg gjør på og hvorfor jeg gjør dette mot meg selv, jeg sitter med en følelse at jeg ikke vil være her, og da mener jeg ikke i byen eller leiligheten min, men universet. Jeg skal ikke ta selvmord, jeg er smart nok til å vite at dette bare er midlertidig, og at den vonde matte følelsen kanskje er borte allerede i morgen. Men jeg orker ikke, klarer ikke røre meg ut av den vonde sirkelen, det virker så håpløst og umulig, det virker som jeg bare er låst fast og gjemt bort, jeg føler at ingen ser meg og jeg ser heller ingen.

Jeg føler meg alene.

Det er uendelig mange grunner til at jeg føler meg verdiløs, kunnskapsløs og håpløs. Det var bare en setning i fra en kollega som skulle utløse det hele. Midt i arbeidstiden begynte vi å diskutere noe uten mening. Han sa "det kommer så mye piss fra deg". Han mente det ikke slik det kom ut, men på en rar måte så forstår jeg faktisk hva han mener. Jeg er god på å komme med kritikk, og jeg glemmer ut å gi ros. Dette har mye med min barndom å gjøre, den delen av barndommen jeg prøver å glemme eller skjule. Jeg kjente jeg ikke klarte å ta imot kritikken, jeg ba om å få puste, at vi skulle ta alt senere og bare jobbe videre, men jeg fikk ikke det til og det klarte han heller ikke, situasjonen kunne ikke bare legges vekk. 

Jeg orket ikke ta taket, tårene bare trillet og utveien var ikke å se noen plass. Du vet når du kjører inn i en milevis lang tunell, som mangler lys. Uten forvarsel ble alt bare mørkt, så mørkt at tårene bare trillet og jeg visste ikke hvor veien fremover gikk lenger. Han ga meg en klem, han er god på å ordne opp, ingen vonde følelser skal ligge ute i luften og han såg at jeg trengte det. Hadde han bare visst at den klemmen ikke er nok, og at den ikke kjentes så bra ut som den burde, jeg var tom og tok ikke i mot og var uendelig langt unna for å klare å ta imot den klemmen slik som jeg burde. Resten av dagen følte jeg bare at alle såg rett igjennom meg, at alle så at jeg hadde det vondt, de spurte om det gikk bra og jeg svarte det vanlige, "ja, alt bra her. Hvordan er det med deg?". Jeg hørte ikke hva de sa, for det var så irrelevant i mitt hode, og jeg rekner med de bare svarte det samme som de alltid bruker, "Ja alt bra her også".

Jeg husker bruddstykker av samtalene jeg har hatt på jobb, jeg husker ikke ansikt eller hva som har blitt snakket om, jeg forsvant ned på et lager i sikkert mer enn 30 min bare for å legge på plass noen varer, dette burde max tatt 15 min. Jeg husker jeg trakk pusten dypt før jeg gikk opp igjen og fokuserte på å komme meg igjennom vakten, 1430 gikk jeg ut døren, jeg sa ikke noe jeg bare gikk, livredd for at noen skulle komme å ta opp en diskusjon om hvordan jeg følte det og hva som egentlig skjer i mitt liv. Heldigvis kom ingen, det tror jeg ikke at jeg hadde maktet. Jeg har aldri følt meg så svak, nedtrampet og tom for energi, samtidig som jeg kjente at det ikke var søvn eller mat det var mangel på.

Nå er det godt å sitte hjemme, det er fullstendig stille, kun noen små lyder fra barn ute i gaten som leker, uvitende om hvordan livet kan være når man blir voksen. Nå har tårene stoppet og jeg er begynt sakte men sikkert bygge meg opp igjen med  positive ord. Selv om jeg vet at jeg ikke blir fikset i løpet av dagen, så vet jeg at om jeg bruker tiden, så kommer jeg sterkere ut av dette også. Sånn som jeg alltid har gjort i tunge perioder, og om noen uker eller år vil jeg tenke tilbake og tenke at jeg kom styrket ut av dette, og lærte noe om meg selv gjorde jeg også. Nå vet jeg hvor langt jeg kan gå, og neste gang skal jeg ikke hoppe over streken. Jeg skal bare dytte den litt lenger.

 

Det er rart hvor opp ned alt kan bli av en liten setning, det er rart hvordan noen timer alene kan enten synke deg enda mer eller dra deg opp igjen. 
Veien er lang, så fryktelig lang. Det er kanskje det som skremmer meg mest.

 

#sliten #hvorgårveien #angst

Jeg Skal, Vil, MÅ!

Jeg har i flere uker, om ikke måneder gått inn i en boble, en boble der flere av de rundt meg ikke har kjent meg igjen. Jeg har fått mange meldinger der personer har spurt om alt er bra, jeg har bare svart at alt er tipp topp.. Ikke noe mer, ikke noe mindre. Jeg snakket med en kompis på lørdag som fikk meg til å se hvordan det har sett ut fra deres synspunkt i det siste, og jeg innser jo nå hvor mye jeg har endret meg på 2 måneder. Jeg har knapt tatt kontakt med folk, og har noen tatt kontakt med meg har jeg bare svart kort og konsist, jeg har ikke hatt energi til noe og jeg har egentlig bare gjemt meg bort i en krok. Jeg vet jo selv at jeg ikke har vært på topp, men jeg trodde ikke at folk faktisk la merke til det, og jeg trodde vel egentlig ikke at folk brydde seg noe særlig. Jeg så heller ikke hvor unormal oppførselen min har vært i det siste.

SAMSUNG CSC

Idag har jeg brukt tiden på meg selv, ruslet rundt i joggebuksen sett vekk i fra et kjapt besøk på legesenteret for å ta en sprøyte. det har vært himmelsk og rusle rundt med rolig musikk, tenkt på hva jeg vil fremover og legge planer. Jeg er så vant med å ha planer at jeg tror jeg møtte døren da kroppen sa den ikke orket mer, jeg hadde heller ikke fremtidsplaner, den eneste planen jeg hadde var å skaffe meg en jobb jeg ønsket uten å vite hvilken jobb dette skulle være. Jeg møtte døren der jeg stilte meg selv bare kritiske spørsmål, og kritiserte alt jeg selv hadde gjort de siste 10 årene, jeg ville ikke innse at jeg har oppnådd noe og at jeg er brukende til ganske mye! Idag har jeg endelig innsett at jeg må bare fortsette å kjøre på, og ikke stoppe opp! Jeg vil jeg skal jeg må!

Jeg kjenner på en glede fordi jeg har fantastiske mennesker som støtter meg, selv når jeg ikke vet at de gjør dette. En glede fordi kroppen endelig begynner å bli bedre, og at jeg endelig har energi til å gjøre litt mer enn jeg har blitt vant med. Jeg er fremdeles sliten og i villrede for hva jeg skal gjøre fremover, og jeg vet ikke om jeg kommer til å ta et smart eller dumt valg fremover, men uten å ta de sjansene jeg må ta nå, så kommer jeg meg vertfall ikke fremover! 

Jeg håper denne høsten blir like fin som det jeg ønsker den skal bli <3 for egentlig elsker jeg alt ved høsten, mørke koselige innekvelder og ikke minst kalde men hærlige turer ute i frisk luft!

Forlot byen, føler meg skyldig.

Nå sitter jeg hjemme hos mamma langt ut i bygde Norge, jeg føler at jeg ikke burde reist, men jeg har også veldig lyst hjem til mamma og slappe av, kanskje det er det jeg trenger for å finne energien igjen. Fikk melding av legen i dag, jeg manglre b-12 vitaminet og han mener visst at det er årsaken til at jeg har vært syk i 3 mnd, jeg begynner å tvile, kan et vitanmin virkelig gjøre det sånn at jeg har halsbetennelse gjennom hele sommeren og høsten? For min egendel håper jeg på det, selv om jeg tviler sterkt. 

Jeg føler meg teit og skyldig, siden jeg ble sykmeldt. Jeg føler jeg kanskje jeg ikke burde vært sykmeldt, selv om jeg har vært sliten av å ha hovne mandler i flere måneder og vondt i omtrent alt av muskler, jeg har ikke vært så veldig trett, men det har absolutt kroppen. Det har vært dager der jeg nesten ikke har maktet å reise meg opp, de dagene har jeg virkelig kjempet meg gjennom dagene. Så jeg følte for å stikke av, jeg forlot alt, jeg kastet noen klær i baggen og tok første fly til Bergen før bussen tok meg videre nordover. Selv om jeg sitter med dårlig samvittighet for at jeg har vært sykmeldt og stukket av på "ferie" så er det befriende deilig og få være hos mamma når formen er på bunn

.

Det skal bli deilig og høre på en stillhet man ikke finner i byen, frisk luft og kun tenke på at jeg ikke skal gjøre noe spesielt sammen med de som betyr mest for meg i hele verden. 

 

Regler er til for å bli brutt.!

I går var jeg med ut på byen, alle var superfulle, utenom meg, jeg er jo trossalt sykmeldt, så jeg tok det rimelig rolig, men jeg orket ikke sitte hjemme å rotne å se på dårlige romantiske komedier, for det blir jeg bare deppa av. Jeg bestemte meg for å bryte alle regler jeg har laget for meg selv, regler om at er jeg syk skal jeg holde meg hjemme å kjede meg, det fortjener jeg jo når jeg er syk og ikke jobber, man skal ikke ha det gøy da!
Siden jeg drakk kun et par øl, fikk jeg reflektert litt når vi sto inne på et utested, musikken så høy at man mest har lyst til å forsvinne derfra fordi man kjenner øresusen snike seg innpå, fulle folk som skubber seg fremover og søler drikke over alt og alle, glass som knuses og folk som ikke bryr seg, mennesker som kliner og danser så seksuelt at det blir på kanten til flaut. 

Hvorfor er kulturen slik? og hvorfor går vi på byen? hva prøver vi å finne der ute?

Er det for å finne seg et ligg, som til syvende og sist ikke er bra eller spiller noen rolle? Er det for å se på de kjekke bartenderene som egentlig bare er superstressa fordi det står så mange i køen, og fordi de må passe på at de ikke gir alkohol til noen som er for fulle, som uansett skjer? Er det for å finne drømme mannen eller for at vi endelig kan oppføre oss uten hemninger, for vi kan trossalt bare skylde på fylla dagenderpå?

Jeg vet ikke hvorfor, men når jeg går ut og bare hører på musikken og ser rundt meg, og virkelig reflekterer, hvor mange på dansegulvet gjemmer følelsene sine ikveld? Jeg skjønner ikke hvorfor vi absolutt må gå på de utestedene det koster 100kr for å komme inn, og ingenting spesielt skjer, en chabby trubadur som vil leve ut musikkdrømmen, og volumet er så høyt at det spiller ingen rolle hvor falskt det er, for vi er alle tonedøve idet vi ankommer klubben. (der er noen trubadurer som faktisk er dødsflinke! Vi skal ikke dra alle under samme kam) I går forstod jeg virkelig ikke hvorfor jeg også er en av de som blir med på denne galskapen. Galskapen der vi legger igjen tusenvis av kroner, for noe vi mest sannsynlig kommer til å glemme. En kveld der man kan oppføre seg som dritt, leve ut tanker om at jeg er så sykt deilig at hele klubben har lyst på meg, danse av seg frustrasjonen om at livet ikke er rettferdig og oppå alt det, en veninne som prøver å spleise deg med en random dude som egentlig bare har lyst på venninnen, for hun ser ut som modellen selv. 

Igår skjønte jeg at drømmemannen ikke finnes ute på byen, og jeg føler nå at jeg er for gammel til å drive på å springe på byen hver helg, det koster alt for mye energi og penger. Tror jeg gjør rett i å finne på noe annet i helgene enn å stresse hjem fra jobb for å dusje, stelle meg og hive innpå øl.  Men jeg innså også hvor gøy det kan være å se på venninnene sine drite seg ut, si flere idiotiske kommentarer som egentlig ikke gir noen mening. Det er sosialt, og man kan faktisk glemme dagens virkelige problemer, om man bare gjemmer seg bak nok alkohol.

Er det bare jeg som føler at byen er oppskrytt og at folk bare er romfrekke og ute etter et ligg med noen som ikke betyr noe? Er vi i en generasjon kyniske mennesker som kun ser oss selv og later som om vi bryr oss om likestilling og at alle mennesker er like vakre uansett, mens i bunnen så gir vi blanke F... i alle de menneskene vi ikke kjenner, det er kun jeg og mine som betyr noe her i denne verden!

På tide å slutte med å romatisere alt her i verden tenker jeg!

kroppen bestemmer.

I går gikk jeg til legen, nok en gang pga hovne mandler. Dette har vart siden juli, og kroppen er sliten. Jeg har kjent ganske lenge at kroppen er sliten, men har alikavel ignorert det og jobbet på. gjort mitt ytterste på jobb, så langt som mulig. Kroppen orker ikke kjøret lenger, og lege mente at jeg måtte ta litt fri, slik at kroppen selv får restituert seg skikkelig. noe den ikke får om jeg jobber fulltid eller mer, så legen sykmeldte meg likegodt i 10 dager. noe jeg syntes var ekstremt mye, jeg tror jo at det er nok med et par dager.

9 timer etter jeg var hos legen innså jeg at dette kom til å bli en ekstremt lang uke, jeg kan jo ikke gjøre alt jeg vil, jeg kan ikke feste eller bestige fjelltopper uten at det ser dumt ut. Det er kanskje det hardeste når alle man kjenner skal ut på noe gøy, og jeg må bi hjemme og kjede meg. For sånn helt seriøst, SÅ gøy er det ikke å se igjennom alt på netflix. shopping på nett kan man heller ikke bruke en hel uke på. Vertfall ikke jeg, ikke bryr jeg meg så mye om shopping og jeg har heller ikke penger til det. Nyhetene går jo stort sett i det samme uansett, og tragiske nyheter trenger jeg ikke å bruke en hel uke på. 

Det eneste jeg har planlagt neste uke er at jeg skal trene, det må jeg nesten for jeg kan ikke ligge rett ut i over en uke, det orker jeg vertfall ikke. Jeg skal lage et godt treningsprogram som jeg kan følge selv om jeg jobber og har et hektisk liv, dette må jeg for å unngå flere sånne smeller som den jeg møtte i døren i går. Uansett er det kroppen som bestemmer, jeg kan ikke bare gjøre det som er gøy og kult om kroppen ikke orker. Nå setter jeg igang #fit2018! Målet er og komme i bedre form, sånn at jeg orker flere fjellturer til sommeren. og så er det jo desse ryktene om at om man trener så holder man seg friskere, så da håper jeg dette er sant og at jeg får slutt på all sykdommen.  Akkurat nå håper jeg bare denne uka ikke blir så kjedelig som jeg frykter!

Glade dager.

Som alle vet, så svinger livet som en berg og dalbane.  I det siste har jeg fundert mye på hvordan jeg kan gjøre livet mitt bedre, det er trossalt bare jeg som kan gjøre noe med dette. 

Jeg har googlet studier, selv om jeg føler meg rimelig ferdig med skole.
Jeg har saumfart finn.no etter nye jobber, selv om jeg har en ok jobb. 
Jeg har googlet treningsmetoder og kosthold, selv om jeg har mye kunnskap på dette området.

Men jeg finner ikke roen på hva jeg har lyst til, og jeg har stadig mareritt om alt som kan gå galt her i verden. Selv om jeg er utslitt når jeg står opp, så smiler jeg fordi jeg har det rimelig godt om dagen, en god følelse. jeg aner ikke hvorfor eller hva, men jeg bare kjenner på en glede og at jeg har det godt her i livet. 

Idag bestemte jeg meg for å ta ting litt rolig heretter, frem til jul skal jeg bare nyte tilstedeværelsen hvor jeg er nå. og eneste fokuset jeg skal ha er å prøve å bli et A menneske. utenom dette skal jeg ta livet med ro :)

Jeg orker ikke. forts.

Jeg har tenkt den tanken i flere dager nå, ikke tanken på at jeg ikke orker mer av livet og at jeg vil avslutte det. Tankene har gått mer i at jeg orker ikke fortsette sånn som jeg har gjort hver dag, hvert år frem til nå. 

Jeg må endres, og desverre så er det bare jeg som kan gjøre noe med akkurat dette. Hadde det vært opp til meg hadde jeg bedt noen andre gjort det, fordi jeg vet dette blir tungt og kjedelig. 

Siden jeg begynte mitt arbeids aktive liv som 16 åring, har jeg jobbet og stått på. Jeg har alltid gitt 100 % eller mer, jeg gir meg aldri før jobben er gjort skikkelig. Jeg har alltid vært den som har stått overtid uten betaling med glede, for jobben har stort sett vært livet mitt og det jeg har ønsket. Trodde jeg.

Jeg valgte yrkesrettet utdanning, jeg tok et valg som 15/16 åring og trodde det var riktig. Foreldrene mine mente at det var viktig at jeg fikk velge det jeg ville, så lenge jeg tok utdanning, så la ikke de seg opp i hva jeg valgte. Akkurat da var dette riktig for meg også, men idag synes jeg det er synd at de ikke stilte meg de kritiske spørsmålene jeg hadde hatt behov for. Jeg tok et valg da, et valg jeg står for idag men som jeg skulle ønske hadde endt annerledes, selv om reisen hit har gjort meg til den jeg er. Hadde jeg bare hatt all den kunnskapen om livet generelt når jeg var 16 år. At livet vil bli akkurat så bra som jeg bestemmer meg for at det skal være, så hadde jeg nok valgt en del annerledes. 

Nok en gang har jeg havnet i en gryte hvor jeg ikke ønsker og være, jeg er nettopp ferdig med en bachelor utdanning og er fremdeles i jobben jeg hadde mens jeg studerte, for jeg hadde heller ikke når jeg studerte noe annet valg enn å jobbe ræven av meg for å klare å holde hodet over vann økonomisk. Jeg har ikke en rik mamma eller pappa som kan spytte inn husleia mi mens jeg prøver å komme meg ut av yrket mitt. Det er heller ikke deres jobb å gjøre det, jeg er jo tross alt voksen og skal klare meg selv, for flere år siden. 

Jobben jeg har er egentlig helt ok og den hadde sikkert vært mer en bra nok for de fleste, men for meg suger den til seg all energi, så når jeg har fri så orker jeg knapt og vaske klær. I tillegg sier jeg ennå ja til å jobbe doble vakter, for lønna er så dårlig at jeg har snart ikke noe annet valg enn å bare samle alle timer jeg kan få, slik at jeg får spart opp penger til å gjøre det jeg selv ønsker. Det er jo heller ikke billig å bo i Stavanger, og jeg bruker kanskje litt for mye penger når jeg er sosial, men helt ærlig så må jeg unne meg det, for om jeg fjerner den lille gleden jeg har i det sosiale så forsvinner all glede også. Nei er et ord jeg sjelden bruker, og si nei til jobb er noe jeg overhodet ikke er istand til og jeg aner ikke hvorfor det er blitt sånn. Jobben jeg har nå er ikke en jobb jeg ønsker å ha, jeg tok den kun fordi jeg trengte jobb under studiene, og det var de som svarte raskest på søknadene.

Denne uken og forrige uke har jeg knapt spist noe mat, jeg har hatt så mye å gjør på jobben at jeg ikke har hatt tid til å spise og når jeg først er ferdig på jobb er jeg så trøtt å sliten at jeg legger meg og sovner med engang, så sover jeg til jeg må stå opp for å springe til jobb igjen. Som regel står jeg opp så sent at jeg stresser med å rekke bussen til jobb, så frukost er ikke noe jeg vet hva er i mitt liv. Jeg er heldig om jeg husker å spise en youghurt eller en banan i farten.

Det er dette jeg ikke orker mer av, jeg orker ikke å ha et så anstrengt forhold til mat, jeg orker ikke å ikke ha tid til å trene og jeg orker ikke å sove bort det lille jeg har igjen av timer med fri. Jeg er nødt til å begynne å spise regelmessig isteden for 1 lite måltid per dag, Jeg er nødt til å begynne å trene for å holde muskler og skjelett vedlike. Jeg orker rett og slett ikke den onde sirkelen noe mer. 

 

 

Jeg orker ikke, jeg makter ikke, jeg aner ikke.

Jeg, jeg orker ikke fortsette slik, jeg makter ikke.

Jeg vet, og burde vite bedre enn dei fleste, at man ikke kommer langt med dette.

Jeg kjenner, kroppen kjenner. 

Jeg kjenner, hodet vet.

Jeg har kunnskap.

Jeg har venner.

Jeg har familie.

Jeg har alt eg trenger.

Jeg orker ikke..........

Kroppen gir etter, jeg blir ikke frisk av ein vanleg forkjølelse, halsbetennelse eller bihulebetennelse. 

Jeg orker, kroppen orker ikke.

Jeg vil, kroppen vil ikke. 

Jeg har så lenge jeg kan huske, presset meg til det ytterste. Det begynte med at jeg måtte bevise for familie og venner at jeg er god nok, at jeg KAN. 

det fortsatte med å bevise sjefer, kollegaer og venner. Jeg kan og jeg vil.

det endte med tvil og dårlig selv bilde.

det fortsetter. 

Kroppen orker ikke i den lengre perioden. Jeg vil og maktar alt jeg kan, men jeg må ta grep, jeg som alle andre. Jeg må ta grep og endre meg nå! Før det er forsent. 

 

Lurer du på hvorfor jeg ikke orker? hvorfor jeg må endre meg? følg med!

05.03.2017

Enkelte dager et svært tunge, men når mesteparten av dagene er gode, så er det et godt liv. Man må ha litt oppturer og nedturer. Jeg er bare så sinnsykt fornøyd nå fortiden, har gode venner rundt meg som får meg til å smile og være den beste versjonen av meg selv. Desse vennene møtte jeg i august/sept i fjor, så de har ikke vært i mitt liv så lenge, men de er fantastiske på hver sin måte. 

Nå er jeg på Leilighetsjakt igjen, de jeg leier hos nå skal selge, så da må jeg ut på markedet igjen. det er for såvidt helt ok for jeg har ikke likt denne leiligheten så godt som jeg trodde jeg skulle, det eneste positive er at den er sinnsykt nærme byen. typ 3 minutt unna alt. og det er ganske fantastisk og ikke bruke så mye tid på å komme seg til å fra byen, i tillegg til at jeg kan gå hjem og slippe stresset med buss eller taxi. Nå skal jeg flytte inn sammen med ei anna venninne, godt med litt miljøskifte. I tillegg er ikke jeg og hun jeg bor med nå så veldig like når det kommer til rydding og vasking. så det blir veldig greit å bo med noen jeg føler er litt mer lik meg på det punktet. for jeg er blitt veldig avhengig av at det er ryddet og pent stort sett hele tiden. humøret mitt blir så mye bedre da!  Når oppvasken kan stå i en uke, fordi den andre personen som rotet ikke orker å rydde, da blir jeg veldig trassig av meg. for det er rimelig håpløst å gå å rydde etter et annet voksen menneske, og det orker jeg ikke i lengden!


Jeg elsker Stavanger, og håper virkelig at jeg kan fortsette og bo her i minst 1 år til. men om jeg ikke får meg jobb så må jeg nesten bare flytte på meg igjen. men satser på at jeg har fått meg en ny jobb som jeg kan utvikle meg i innen jul!

 

Peace out!

 

Vi alle lider av den nye "sykdommen"

Jeg tror jeg ikke tar veldig feil om jeg sier at alle lider av ensomhet til tider, Martine Halvorsen  og Sophie Elise har gått ut og sagt at de ofte føler seg ensomme. Jeg tviler ikke på at de gjør det, men jeg setter spørsmåltegn til om dette hjelper samfunnet på en positiv måte. Hjelper det at allerede profilerte personer sier at HEI! Jeg er også ensom, vi er som dere vi også! vi har ikke venner vi heller! Sophie Elise sier mye i videoen til VG som mange kjenner seg igjen i. Men det finnes mange flere mennesker som ikke engang får være med på de middagene men som dag ut og dag inn spiser middagen sin alene. det finnes så mange mennesker som sitter alene hver dag, og den ensomheten kjennes helt annerledes ut enn den du kjenner på når du sitter med mennesker rundt deg og er ensom. 


Jeg reagerer på at de som er så profilerte, som blir invitert på så mange eventer som vi andre bare kan drømme om å få delta på fordi vi ikke er "kjente" skal ta retten og profilere ensomhet som tabu, helt klart noen bør gjøre det, men utad virker det jo som om de lever et liv vi alle bare kan drømme om. Ensomhet er tabu, kjempe tabu! Jeg selv har ofte kjent på dette, men jeg gjør det ikke til en sykdom fordi om jeg er ensom, jeg utfordrer heller meg selv til å ta tak i det. jeg utfordrer meg selv til å ta ordet, jeg utfordrer meg til å snakke med mennesker jeg aldri har møtt tidligere, og jeg utfordrer meg selv til å være sinnsykt åpen med folk jeg kun har kjent i 1 mnd. Hver dag sitter jeg med tanker om at jeg er teit, har for mye følelser og har sagt noe jeg ikke burde. Jeg er den personen jeg er, og jeg ønsker at flere skal invitere meg på jente kvelder, jeg har ikke hatt en jentekveld på flere år!  Jeg har i tillegg til det å ikke ha så nærme venner jeg forteller alt til, aldri hatt type, aldri vært i et forhold! 
Jeg vet at de to som er så profilerte har eller har hatt type, de har vært i forhold, de har også fått kjenne på det å være "populær". for du er populær når du er et så kjent menneske at halve Norge vet hvem du er og 1/5 del av jentene skulle ønske at de var som deg og hadde ditt liv. Hva med oss som ikke er kjent, lever et liv i stillhet og er ensomme. vi får ikke oppleve de kule eventene og kle oss i sinnsykt dyre kler som får deg til å føle deg som en prinsesse. Nå mener jeg ikke at dette er feil at de får lov til dette, de har jo tross alt jobbet hardt for å oppnå det de har oppnådd, og det er garantert ikke en dans på roser å være en kjendis som alle tabloidene skal diskutere opp og ned i mente. Samtidig så trenge vi desse profilerte menneskene til å snakke høyt! vi trenger at de snakker om temaer som nordmannen i gata ikke får ut til verden. men jeg føler fremdeles ikke at jeg kan sammenligne mitt liv med deres liv, for jeg vet at de har så mange invitasjoner til spennende ting vi andre bare kan drømme om å få delta på. og jeg føler at jo lenger de er profilerte som bloggere, så er de ikke en av oss som jobber og sliter for å få økonomi og det sosiale livet til å gå sammen.


(bilde lånt fra : http://www.webpsykologen.no/artikler/er-ensomhet-a-vaere-alene-kunsten-a-takle-ensomhet/)

Det jeg mener er at ensomhet må snakkes om, det er vi alle enige om. Vi trenger alikevel ikke gjøre det til en sykdom, vi trenger ikke legge oss ned og la ensomheten ta overhånd. Vi må begynne å ta ansvar! Ansvar for at vi selv ikke føler oss ensomme, ansvar for at våre venner ikke er ensomme. Om du ikke har en bestevenn du kan fortelle alt til, så har du nesten garantert en venn som føler det samme, istedenfor å si at jeg er ensom og trenger en venn. Ta ansvar for at en venn du har ikke føler det samme, har du spurt noen av vennene dine om de har en sånn venn?  Har du spurt en venn om hvordan den personen har det? har du prøvd å få den personen til å åpne seg? Har du en venn som har åpnet seg og sagt at den vennen er ensom, og deretter ikke tatt ansvar for å invitere den personen?

Jeg er kritisk av person, og jeg skylder oftere på meg selv enn jeg skylder på noen andre, men jeg er også blitt utelatt og ikke invitert. sist det skjedde var kun for 3 mnd siden, jeg vart sur, irritert og såret. Jeg tok selvkritikk, det var min feil, selv om det ikke var min feil at jeg ikke ble invitert. Selv om de andre som ikke var tilstede der, syntes det var rart jeg ikke var invitert. Det er ofte jeg er hjemme på ferie og sitter å glor på tv fordi jeg føler jeg ikke har en rett til å ta kontakt med de som bor der, som jeg har vokst opp med men jeg håper at de tar kontakt med meg. Men jeg burde i hovedsak tatt kontakt, for man får nesten alltid lov til å være med om man spør. 


(Bilde lånt fra : http://confessionsofalonelysoul.blogg.no/1418832646_er_du_ensom.html)

Jeg utfordrer deg til å spør neste gang, spør om du får lov å være med, eller spør den vennen du tror sitter alene om å være med! om de bevisst utelater deg, da er det ikke de vennene du bør omgås med. Det finnes så utrolig mange fantastiske mennesker, mange av de har du ikke sett ennå. Ta Ansvar!

 

Vart et kritisk innlegg dette her, et innlegg som jeg egentlig skrev for lenge siden som jeg publiserer først nå. forøvrig så må jeg bare si at jeg digger Martine og Sophie. Føler bare at enkelte ting ikke er sammenlignbart, og at livene deres ser så sinnsykt mye mer sosialt ut enn det livet jeg har hatt, det stemmer sikkert ikke, men det er trossalt fra mitt syn dette. 

 

 Ha en fin dag!

 

Klippekort på legesenteret.

Syk igjen! Det er så utrolig slitsomt å gå uke på uke når formen er på bunn, alt i hverdagen blir bare så sinnsykt mye tyngre.
Forrige helg fikk jeg skikkelig halsbetennelse, som jeg gikk til legen for å sjekke om jeg trengte antibiotika, noe jeg fikk, selv om jeg ikke er fan av antibiotika, så må det til engang iblant. Ble raskt mye bedre, mandlene var fremdeles store, men ikke vonde. på tirsdag sluttet jeg på kuren, og onsdag hadde jeg fått vondt i både hals og bihulene igjen. Idag er jeg pottetett, vimsete og totalt ikke tilstede. Klarte ikke stå opp til skolen engang da jeg ikke innså hva klokken var før den var 10.00, og da orket jeg ikke stresse. så idag blir det hjemmestudier, må bare fokusere nok her hjemme og overse alt rotet som burde vært ryddet og vasket. Det er ikke mitt rot, det er rot fra helgen som roomien min laget, jeg var ikke hjemme. og jeg har verken hatt tid eller ork til å gjøre noe med det i tillegg til at jeg skal se hvor lang tid det tar før hun tar det. 

om jeg har fått bihulebetennelse også nå, så ryker jeg rett til legen igjen. da får noen finne ut hvorfor jeg alltid blir syk. det er ikke normalt å bli syk annenhver mnd. Isåtilfelle får de bare konstantere det at imun forsvaret mitt er så ræva som det går an å bli!

I helgen fikk jeg reise hjem, var bare en rask tur men en fantastisk helg! Det var barnedåp for niesen min, og hun kan smelte alle hjerter, med det nydelige smilet og humøret!  Jeg fikk også tilbringt kvalitetstid med nevøen min på 4,5 år , og det er så hærlig når vi to får være sammen, jeg digger den gutten! jeg kjenner mye på savnet, det er virkelig hardt å bu så langt borte, og 2 dager hjemme er aldri nok, så det ble et par tårer når jeg måtte si farvel, men jeg håper det ikke blir så lenge til neste gang jeg skal hjem! satser på at jeg har penger og tid til å reise i påsken! :D




 

Nå må jeg studere, ligger sykt bakpå etter en hel helg fri! :)
 

på topp, men så nært bunnen.

Har i de siste ukene vært veldig flink til å kose meg, å dette har resultert i noen øl for mye med kjekke mennesker!
Bakdelen med dette er jo helt klart at jeg ikke fungerer dagen derpå, kroppen er så fryktelig sliten, men hodet er på topp! Når energinivået er så lavt så får jeg ikke gjort så mye, så nå ligger jeg bakpå nok engang! Jeg som endelig hadde komt meg frempå igjen... Jeg tenker mer og mer nå som det nærmer seg eksamen at jeg orker ikke legge så mye i det, men så snur jeg meg å tenker DEN B´en den skal jeg ha! Jeg gjør jo ikke dette for moro skyld, men jeg vet jo heller ikke hva jeg skal bruke alle fagene jeg tar nå til. hvilken jobb finnes det for meg der ute som kan gjøre at jeg slipper å studere mer? jeg ønsker meg en jobb der jeg kan lære og utvikle meg selv forran det å sitte med hodet i alle bøkene :)

har hatt en deilig tur til Vålanstårnet nettopp, i regnværet, måtte lufte hodet litt etter fyllesmellen igår , så nå satser jeg med friskt mot på en lang dag i morgen med eksamenstrening i rekneskaps faget, må jo få den B´en da vet du.. men får slenge opp bøkene og rekne litt nå også, sånn at jeg er frempå i timen i morra!

kort innlegg, har ikke så mye å dele ennå, ting er litt kompliserte fortiden, så må sortere litt før jeg får skrevet de ned.

 

Naboen skaper frykt for å legge seg.

Jeg og en venninne leier en leilighet midt i byen, huset vi leier i er en del av gamle Stavanger, så det er ganske gammelt, men opppusset. I huset er det en kjellerleilighet, og han som leier der tåler virkelig ingenting.! jeg har gjentatte ganger blitt banket på i veggen av han fordi han mener vi bråker. Når vi praktisk talt kun sitter i sofaen og ser på tv på lydvolum 4 på tven og ikke rører et eneste ledd. 
Det som er trist er at beliggenheten er perfekt! Jeg digger det at jeg bruker 5 min til alt mulig, og ikke minst er det befriende og gå ut døren og være midt i vågen på 5 minutter eller rekke bussene til uis på 5 minutter. Det er et ekstremt koselig hus, og leiligheten er passelig størrelse på for oss. Jeg trivdes her ganske godt inntil han flyttet inn i kjelleren.

Som nevnt bor vi midt i byen, det er en del støy utenfor, av biler og fulle mennesker.Mennesker går forbi og prater, som vi hører inn, bassen til rånerene rister i veggene. Jeg er ganske så vant med dette og det plager ikke meg, det er faktisk sjelden jeg tenker så mye over dette  Jeg skjønner ikke hvordan naboen takler dette, ettersom at han ikke takler at vi går over gulvet eller gjør noe etter 23.00 i leiligheten. i skrivende øyeblikk venter jeg på at han skal banke i veggen fordi jeg sitter musetille og ser på P3 aksjonen.det er såvidt jeg hører hva de sier på tven når de prater. 

Når vi fikk leiligheten var avtalen at det skal i hovedsak være stille etter 23.00, vi tenkte aldri over det at vi måtte legge oss kl 23 hver eneste dag! mandag til fredag skjønner jeg forsåvidt dette, og det er ikke det største problemet for meg ettersom jeg har skole hver dag fra 08.00 men venninnen jeg bor med jobber ofte sent, og kommer hjem kl 23.00. hun må gå å legge seg direkte, for det er jo tydeligvis helt uaktuelt og få lov å se på tv etter 23.00.

Men etter at jeg ved et uhell mistet telefonen i gulvet 2330 i kveld, så innser jeg at dette er et større problem en tenkt.Da hadde jeg i tillegg skrudd tven ned kl 23 og sittet helt stille å sett på tv etter det. jeg innser at å bruke stuen etter 23.00 uansett dag er helt uaktuelt, jeg innser at jeg ikke klarer å bo under slike forhold. Når jeg leier, så vil jeg ha følelsen av dette er mitt hjem, og jeg vil være våken når jeg vil være våken. ikke gå å legge meg kl 23 bare fordi han er så uheldig å ha soverom under vår stue. 

Hva gjør jeg når jeg har en sånn nabo? som ikke tåler en eneste lyd fra oss etter 23? det er ikke bare bare å flytte heller ettersom vi har 3 mnd oppsigelse.

JEG GIR OPP! og nå tørr jeg ikke legge meg.

Den største løgnen i mitt liv.

Som dere vet, så er jeg bosatt i Stavanger. Jeg stortrives i byen og ønsker å en dag kjøpe leilighet og skape mitt eget hjem her, men jeg tenker også mye på om jeg burde flytte nærmere der jeg kommer fra, tilbake til røttene mine. Akkurat nå er valget om å bo i Stavanger mitt valg, og valget er ene og alene kun basert på hva jeg ønsker og ikke hva andre mennesker jeg har i livet mitt  ønsker. Før jeg flyttet hit bodde jeg 2,5 år i Ålesund, og hadde "the time of my life" der oppe, men nå føles det bare som et kapittel i livet mitt, et avsluttet kapittel. Ønsket om å flytte tilbake til Ålesund forsvant etter 1 år her nede. Samme som ønsket om å flytte tilbake til hjemstedet mitt Gloppen, forsvant etter 1 år i Stavanger. Jeg er overhodet ikke blitt sånn superstor byjente, men jeg er så fornøyd med alle tilbudene som finnes utenfor døren, ikke minst er jobbmarkedet mye større her enn de andre plassene jeg har bodd på, til tross for "krisen" Stavanger befinner seg i. 





 

Når jeg reiser på besøk både hjem og til Ålesund spør alle meg om når jeg flytter tilbake, jeg svarer alltid samme strofe. "Vi får se når jeg er ferdig som student". Jeg har veldig lyst å flytte tilbake og være nærmere dere. Skal jeg være ærlig, så er det en liten løgn i det, jeg aner ikke om jeg noen gang kommer til å flytte i den retningen. Missforstå meg rett, jeg er uendelig glade i alle der og ønsket om å bo nærmere alle de jeg er så gla i er stort, ofte så savner jeg alle sinnsykt mye og skulle ønske at jeg bodde der. Men om det ønsket er større enn å skape mitt eget liv i en annen by, skape mitt eget hjem, finne "drømmemannen" og "drømmejobben" eller utforske verden. Det ønsket er så mye større enn å bosette meg på en liten plass der jeg vet at jeg ikke passer inn for øyeblikket. Uansett så er alle vennene mine på de to plassene kommet lenger i den prosessen stifte hjem og familie, og da har de ikke tid til å henge med single meg som ønsker å finne på noe annet enn å gå på kafe eller sitte i en sofa å se på tv. Jeg vet at om jeg flytter tilbake, så må jeg bare tilpasse meg dem og deres ønsker omtrent hver gang, akkurat sånn som det er når jeg er på besøk, men forskjellen med å bo der kontra å besøke, er at å tilpasse meg de når jeg er på besøk gjør jeg mer enn gjerne! Jeg tror bare at jeg ikke passer inn i det livet der ennå, jeg setter mer pris på å få lov til å besøke dere alle og nyte de dagene vi har sammen, og skape flere gode minner.


 

Jeg føler meg som verdens største egoist, som bare tenker på meg selv. Jeg har ingen som setter meg forran dem selv som jeg lenge har gjort. Så om ikke jeg passer på meg selv og mine ønsker, så er det heller ingenting som skjer i mitt liv. Kanskje jeg er egoist, det føles egentlig bare ut som jeg tar ansvar for å leve mitt liv, og ingen andre sitt liv. 

Til dere som er mine venner og familie, slapp av. Jeg har ikke svartmalt alt om å flytte tilbake, det bare ser og føles sånn ut nå. 

Er hodet fremdeles over vannet?

Dagene går så fort, de forsvinner før jeg rekker å tenke meg om. jeg kjenner jeg nærmer meg slutten. Av og til føles det ut som grunnen jeg sto trygt på bare er blitt revet vekk, samtidig som jeg er usikker på om den noen gang har vært tilstede. 


(bildet er hentet herfra : http://www.relatably.com/q/in-the-end-quotes)

Slutten jeg vet nærmer seg, er slutten på evig lange hverdager med ekstremt mye å huske eller passe på. Enten lange dager på skolen, eller både skole og jobb. Jeg trives ganske godt sånn jeg har det nå, alltid noe å gjøre på, alltid en plass jeg skal/bør være. Det finnes nesten ikke dager der jeg rekker å kjede meg, for idet jeg ikke gjør noe, så er energilageret helt tomt, ofte ser  det kanskje ut som jeg ser på tv eller leser i en av skolebøkene mine. Sannheten er en helt annen, jeg "spacer" ut, får ikke med meg en dritt!  Det samme kan skje på jobb, om sjefene mine forteller meg hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg skal gjøre noe, så er det glemt etter 3 sekund, fokuset er overhodet ikke der det burde være.  I lengden er det fryktelig slitsomt å ikke være fokusert nok gjennom en dag, men det er kun meg selv som har lagt opp til dette løpet, det er ingen som ber meg om å ha så lange dager, det er ingen som har sagt at jeg må dette, utenom meg selv og kravene jeg setter til meg selv. Selvfølgelig vil jeg ikke ha det slik at jeg glemmer alt etter 3 sekund, men jeg vil ha mye å gjøre på, og aldri et kjedelig minutt! Mye av grunnen til at jeg kjører et så hardt løp, er fordi jeg ønsker å tjene nok penger som jeg kan spare til egenkapital til leilighet, og når målet er så klart, så er det lettere å være innstillt på lange krevende dager.

Nå er jeg sliten,ikke sliten nok til å kaste inn handkle, for alt går jo over tilslutt. En dag så rekker jeg å kjede meg, en dag så rekker jeg å tenke over at jeg er ensom og kanskje til tider mye på egenhånd jeg er. Jeg har vært der før og jeg vet at jeg kommer dit igjen om ikke lenge, jeg håper jeg ikke gjør det, men det er ganske sikkert at den tiden kommer raskere enn jeg aner, så jeg er blitt ganske flink til å nyte hver dag jeg føler jeg er på topp!

Hodet er helt klart over vannet, ennå! Men jeg kjenner at jeg snart må roe ned, veggen nærmer seg med stormskritt. 
 

Mandager er aldri bra!

Jeg hadde planlagt dagen idag, tidlig opp å dusje, spise frukost og chille frem til eg skulle på skolen 0815. 
det endte med å forsove meg til  0730, stresse å kave meg ut dørene, springe til bussen (som heldigvis går hvert 10 minutt ca) 
kom frem til skolen, husket ikke hvor forelesningen skulle være så jeg stakk hodet innom nesten alle rom. fant ingen av de jeg visste skulle være i klassen eller foreleseren. stresset som en gal høne, logget meg inn på it´s learning for å finne romnr. Når jeg endelig hadde klart å logge meg inn via mobil, innser jeg at jeg ikke skulle være på skolen før 1215.............


Nå var klokken 0830! Hva i huleste skal jeg finne på i over 3 timer!? jeg kunne jo alltids satt meg ned og forberedt meg til timen, men så trøtt i trynet jeg var, fristet ikke det.  Fantastisk start på skoleåret, idag har jeg sjekket når jeg skal være på plass i morgen, så jeg håper på en bedre dag i morgen! Dagen etter skolen har forøvrig gått kun med til å sløve på sofaen og laget middag til meg og en venn. 


Litt av sjarmen med å være student er å strekke økonomien og leve på minst mulig, det er utfordrende og så absolutt lærerikt! man lærer fort at man ikke kan gjøre alt man vil, eller spise det man vil. For er det en ting som er dyrt, så er det mat. Men jo større er gleden når man kommer hjem og får skikkelig husmanskost og middager man aldri trodde man ville savne. Det er også viktig og huske på, en øl eller tre det tar man seg bare råd til, for det er litt av det beste med studietiden. Man stresser også fremdeles over at man er forsinket til skolen, men i bunn å grunn er det ingen som bryr seg, for det er kun deg selv det går utover om du ikke er på plass. Det er en frihet å være ferdig på grunnskolen og videregående, men samtidig så kan man ikke skylde på regelverk eller skolen om ting går rett vest, men man får jo også studere ting man ønsker, slippe unna kjedelige naturfags timer eller norsk timer med ubrukelig informasjon som du kun får bruk for på den ukentlige quizzen. 

Hva setter du eller satte du mest pris på under studietiden din?

 

morgendagen står på trappen!

I morgen er en ny uke igang, ikke minst kommer hverdagen tilbake med stormskritt. Lange dager med først skole så jobb, heldigvis ikke jobb hver dag,men ca 2-4 dager i uken. Det jeg er mest spent på er hvordan det er å sette seg ned igjen på skolebenken som jeg i utgangspunktet skulle vært ferdig med. Bacheloren er jo levert og bestått, men jeg får jo ikke den før jeg fullfører et siste fag. er det smart av meg å ta flere fag og studere et helt år, når følelsen nå er at det blir litt uten mål og mening? tjener jeg på å ta de ekstra økonomi fagene? eller gjør jeg dette bare fordi jeg er så sinnsykt usikker på hva jeg ønsker og gjøre med livet mitt? hvor kan eventuelt de ekstra fagene føre meg?



 

Uansett hva jeg tenker, så har jeg bestemt meg for å gjøre alt jeg kan for å få bedre karakterer enn fjoråret som kun bestod av alt for mye jobbing uansett hvor jeg snudde meg. I år er det alt eller ingenting. Det jeg synes er mest spennende er hvor jeg er om 2 år. Er jeg er komt meg ut av kokkeyrket, eller er jeg fortsatt i samme spor som jeg er i nå. 

Satser på en bra start i morgen, for da går det sikkert lettere fremover senere i år.

Håper alle har hatt en chill helg, det har vertfall jeg hatt!

Jeg vet hva fremtiden bringer!

Klokken har nettopp bikket 12, jeg er ennå ikke kommet i seng. Ettersom at jeg er rimelig trøtt, burde jeg ha funnet veien dit for lenge siden, men så dukker det opp sånne brilliante ideer om at jeg virkelig burde skrevet og oppdatert bloggen. for sånn egentlig er jeg jo ganske så flink til å skrive. Jeg burde kanskje innse at jeg er mye flinkere til å skrive formelle saker og brev, enn personlige blogg innlegg. Men det er noe spennende og "nytt" for meg å skrive om mitt liv og mine dager. det blir nok ikke blogg innlegg hver dag, det kommer til å komme skippertaks innlegg der jeg oppdaterer dere på hva som har skjedd og hvor mine tanker er på vei. 

For øyeblikket vet jeg hva nærmeste fremtid bringer. Den bringer et blodslit og nok et kappløp om tiden, det evige kaoset med å prøve å ligge frempå og henge med. Innerst inne vet jeg at ting kommer til å gå rett vest, og burde nok lagt en plan b og c.  jeg håper at plan A overlever frem til jul vertfall, det gjenstår og se når det er skolestart mandag, hvor mye klarer jeg å fullføre?. Jeg grugleder meg, gleder meg til å se så mange fantastiske mennesker igjen, men gruer meg til å sette meg ned og bruke utallige timer på å forstå og huske alt. Ikke nok med at det er skolestart og at det blir et evig stress, så må jeg passe på  å få jobbet nok, for helt ærlig 7000 kr varer i sånn ca 5 min av måneden. så man stresser gjennom måned for måned å satser på at pengene strekker til sånn at man får muligheten til å ha et ålreit kosthold og samtidig få vært med ut på byen en gang eller 2. Selv om jeg har jobbet MYE i sommer, så har jeg satt utrolig stor pris på å kun ha jobben og bekymre meg om, at det kun er 1 ting som skal gjennomføres for dagen, og ikke balansere tiden mellom lesing, jobb, fritid, søvn. det har vært en sinnsyk frihetsfølelse og kun gå på jobb hver dag, og når man går derfra, ja så er man liksom fri til å gjøre akkurat hva man vil! Den følelsen skal jeg bruke som motivasjon resten av året, for å dra meg gjennom et tungt studie år, og for å gjøre det best mulig!

Utenom grøss og gru til skolestart, så er jeg rimelig fornøyd med dagenes tilstand, de går fremover og jeg føler meg ganske så lykkelig! :D



Det er alltid et lys i tunellen! :D


 

#student #fremtiden #skolestart 

 

 

 

 

Skulle ønske jeg var 10 år igjen!

Når bachelor skrivingen er i gang, er det så fryktelig lett å dette ut å tenke tilbake til barndommen.
idag var planen å bruke 6 effektive timer på bacheloren, det blir derimot 3 som faktisk blir brukt. 
satte meg ned nå for å starte på oppgaven, jeg føler jeg aldri kommer skikkelig igang, har prøvd utallige ganger og sette meg ned å jobbe med den, men bare tanken på å måtte skrive 20 000 ord får meg til å bli trøtt i trynet.
det er rart, jeg har aldri sett på meg selv som en person som gir opp, men akkurat nå vurderer jeg sterkt å kaste inn handkleet.
akkurat nå orker jeg ikke mer skole, jeg klarer ikke være den strukurerte personen jeg en gang var når jeg startet, alt er et forbanna ork og slit, og jeg foretrekker å sove forran å jobbe med bacheloren. 




Nå når jeg satt å skrev om forbrukeratferden på internett, tok det med meg tilbake til barndommen min. jeg begynte å tenke på hvor mange timer vi brukte, og at vi egentlig ikke fikk sitte lenger enn 1 time da telefonlinjen ble sperret om vi satt på internettet. jeg begynte å tenke på bestevenninnen min, som jeg tilbrakte nesten hver dag sammen med, og jeg undret på om det kun er meg som tenker tilbake og savner den gode tiden, uten bekymringer og med mye aktivitet!
jeg angrer på flere av valgene jeg tok, men mye av valgene jeg tok når jeg var liten er det ikke mye jeg kunne gjort for å forhindre, jeg tror en liten del av grunnen til av vi ikke har kontakt idag er fordi vi vokste fra hverandre. jeg lå jo alltid et år bak uansett på grunn av aldersforskjellen, og når hun sluttet på barneskolen så ble det vanskelig å holde kontakten over til videregående. jeg tror mye av grunnen til at vi ikke har kontakten idag er min feil, da jeg tidligere hadde en tendens til å føle meg oversett og utafor om folk ikke inviterte meg med på ting. jeg har jo innsett idag at jeg kan jo bare spør om jeg får lov å være med, for stort sett så får man det om man våger å bare spørre. men uansett om det var en turbulent tid, så kunne jeg gjort ganske mye for å gå 15 år tilbake i tid å endret på mye!
selv om jeg egentlig ikke vil gå igjennom tenårene en gang til, for livet mitt var ganske mye bedre når jeg vart ferdig med vgs og læretid :)

 

Man får ikke endret på noe fra fortiden, så jeg har innstilt meg på at jeg skal leve livet hver dag, jeg skal satse og hoppe på ting, for er det en ting jeg har lært, så er det at det faktisk er bedre å angre på noe man gjorde enn ting man ikke gjorde. 



nå får jeg hoppe på bacheloren min, den skriver jo ikke seg selv. 

bachelor

er den kort, eller lang?

Dagene går så sinnsykt fort! Bacheloren skal inn 10 mai, og jeg ligger alt for langt bakpå med skrivingen, samtidig har jeg lyst å jobbe mer fordi jeg føler økonomien ikke har gått opp siden februar, jeg ligger konstant bak på og finner ikke motivasjonen til å prøve å hente meg inn igjen. jeg har aldri vert den personen som gir opp, selv om jeg ofte har hatt lyst til å kaste inn handkleet. men nå denne uken føles det mer å mer ut som jeg har gitt opp, jeg orker ikke stresse rundt, nakken er stiv hele dagen og alt jeg gjør kjemper jeg om å få gjort. bare det å stå opp før klokken er 12 er plutselig blitt sinnsykt tungt!
Jeg føler dagene er så korte, fordi jeg ikke får gjort alt jeg ønsker, men samtidig så er de så sinnsykt lange at jeg føler de ikke går noe fremover!

 

Nå får jeg legge meg, i et håp om at jeg klarer å stå opp før 12 og skrevet minst 1000 ord før jeg må på jobb 14.30. eneste problemet med å begynne da er at jeg bruker 45 min på å komme meg til jobb, så 1330 må jeg springe ut dørene. så jeg får bare hoppe opp klokken 0800. det må skrives 1000 ord hver dag frem til 8 mai om jeg skal klare å komme i mål,  noe annet er helt uaktuelt........  At jeg har bestemt meg for å studere i minst 1 år til, og jeg allerede har begynt å hate de skole oppgavene som man aldri føler går som planlagt og som sliter en helt ut, er jo bare helt fantastisk! skulle ønske jobbmarkedet i stavanger hadde vert på topp nå, og ikke ned i jordkjelleren der det virkelig befinner seg, så kunne jeg kanskje funnet drømmejobben!..

SAMSUNG CSC








 




 

 

 




 

Til ingen nytte for dere, men kanskje for meg?

Hei hopp!
jeg har tenkt å prøve meg på blogg verden, alene denne gangen. hadde tidligere en blogg sammen med de jeg bor med, men det fungerte heller dårlig. det som alt annet man liksom skal dele på. denne bloggen kommer kanskje ikke til å ha så stor nytte for dere, men jeg håper det blir en plass jeg kan dele tanker, og ikke minst hva som skjer i hverdagen min!
Om det kommer noe spennende her, kan jeg ikke love, men jeg tenker å gi dere alle et innsyn i min hverdag. jeg vet jeg har mange venner og familie som jeg bor et godt stykke unna, og med denne bloggen kan folk følge meg og holde seg oppdatert. jeg vet jeg er fryktelig dårlig på å ringe vennene mine, men vi er også en svært opptatt gjeng på alle kanter! 





i Stavanger nå har vi hatt nydelig vær, tidligere hadde vi 14 grader på terassen og det føles ut som en evighet siden sist vi hadde sol og sommer! jeg er superklar for sommer og fri. minuset er at siden jeg er student går veldig mye av tiden med på jobb, noe som føles ekstremt kjipt ut når jeg bor så sinnsykt langt vekke fra familie i utgangspunktet. men jeg tok dette valget, og da får jeg bare stå med det, jeg trives jo kjempe godt her nede! :)

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » August 2017
Marita S

Marita S

27, Stavanger

Tankene mine, går ikke ut på om du vet hvem jeg er eller ikke. Jeg må bare få de ut av mitt hode, sånn at jeg får sortert de. Oppturer og nedturer i vanlige liv av en helt vanlig fagarbeider blir formidlet ut av hodet mitt via denne bloggen. Kanskje litt refleksjon av andre ting jeg leser.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits